Ungdommens Kritikerpris Janne

Venterommet i Atlanteren – Mona Høvring

Mona Høvring ble født i Haugesund i 1962 og er en norsk forfatter som debuterte med diktasmlingen IIK!! Ein dialog. Hennes første roman var Noen som hjelper, og Venterommet i Atlanteren er hennes andre roman. Den ble utgitt av forlaget Oktober i 2012 og er nominert til Ungdommens Kritikerpris 2013.

I Mona Høvrings nye roman Venterommet i Atlanteren møter vi Olivia Tveit. Olivia er en ung kvinne i midten av tjueårene, som vi blir kjent med gjennom fortellingen. Hun jobber på et smelteverk, det har nettopp blitt slutt mellom henne og kjæresten, og ellers består resten av hverdagen hennes av meningsløse fyllekuler, og en mor hun strever med å slite seg løs fra. Slik ser den trøsteløse tilværelsen hennes ut helt til to spesielle hendelser inntreffer. Olivias tante går bort og i begravelsen får hun vite at tanten har etterlater henne villaen sin i Reykjavik. Like etter møter hun Bé. Olivia og Bé møtes på toalettet på et hotell og starter ett vennskap som utvikler seg til et kjærlighetsforhold som gjør at Bé blir med Olivia til Island. Senere reiser Bé hjem igjen, mens Olivia blir igjen i Reykjavik, helt alene.

Slik jeg tolker det er forfatterens prosjekt og budskap å formidle en litt spesiell form for kjærlighet og kjærlighetsforhold. Forfatteren utelater detaljer og forteller på en mystisk måte. Dette forholdet mellom disse to personene må du henge med for å forstå, for lite blir fortalt direkte. Høvring forteller ikke om tankene og følelsene på den «vanlige» måten, men lar oss tenke selv, og finne ut selv hva det er som egentlig foregår. Hun klarer å formidle dette forholdet mellom Olivia og Bé på en helt spesiell måte jeg aldri har sett før.

Olivia er hovedkarakteren i romanen og er en karakter du gjerne ikke helt forstår deg på. Hun fremstår ofte som veldig usikker og forvirret. Hun starter fortellingen i et forhold med en mann, deretter møter hun Bé og starter et forhold der og virker interessert i det ene øyeblikket, men i det andre vil hun bli med på rommet til en ny mann hun møter. Hun har også lenge jobbet på smelteverket selv om hun gir uttrykk for at hun ikke trives der, for hun forteller at hun blir både skitten og syk av å jobbe der. Olivia er en karakter der vi får lite innblikk i hva hun egentlig føler og tenker. Om jobben sin på smelteverket har hun mange meninger og følelser, men om livet og kjærlighet får vi vite lite. Selv om karakterene kan virke litt flate og følelsesløse til tider gjør likevel ikke fortellingen noe mindre realistisk. Dette virkemidlet gjør at vi kanskje reagerer litt på de manglende følelsene til Olivia og må begynne å tenke selv hva vi ville følt og tenkt. Hele situasjonen hennes kan gjøre ting forvirrende, og da er det kanskje vanskelig å vite hva man selv føler. Uvitende om følelsene hennes for Bé bygger også opp en ekstra spenning. Fortellingen begynner jo tross alt med at hun er i et forhold til en annen mann, og utvikler seg til et kjærlighetsforhold til Bé som er en kvinne.

Romanens oppbygging går kronologisk i tid og vi som lesere følger Olivia i en periode i livet hennes. Høvring går rett på sak og forteller ting som det er innenfor alt utenom Olivias følelser ovenfor enkelte ting og dette forholdet til Bé. Hun forteller også hendelsene ofte litt overfladisk. «Oskar med sølvdressen blei sjuk, han slutta på smelteverket, og døde kort tid etter» (Høvring 2012 s.56) Dette er et eksempel på hvordan Høvring dropper irrelevant handling, forteller litt overfladisk, og utelater små detaljer. Oskar blir først omtalt som en venn av Olivia, før vi like etterpå leser setningen over og blir fortalt at han døde. Først synes jeg denne følelsesløse fortellingen av slike hendelser var utfordrende å forstå meg på, men etter hvert som heg ble kjent med Olivia ga dette romanen et særpreg. Dette fortale meg mye om Olivia som karakter.

Språket i romanen er enkelt, med et lite krevende språk og korte setninger. Den enste utfordringen er at språket blir ofte hemmelighetsfullt. Vi får for eksempel aldri vite direkte hva som skjer i forholdet mellom Olivia og Bé. I begynnelsen merker vi at det er noe sensuelt mellom dem, men får ikke vite noe direkte, og det at vi i utgangspunktet tror at Olivia er tiltrukket av menn, gjør det ikke lettere. Vi får vite at de blir med hverandre hjem, at de legger seg sammen, men ikke mer enn det før neste morgen. «Jeg kjente meg ett så mild, og uten omsvøp greip jeg tak i Bé og sa takk for i natt» (Høvring 2012 s. 83) er et eksempel på dette. Hva hun takker for vet vi ingenting om, men vi kan tenke oss til det.

I denne romanen vil jeg altså si at det er kjærlighet som er temaet som blir formidlet på en hemmelighetsfull måte. Dette virkemidlet gjør gir i hvert fall meg et håp om at vi får vite mer videre i fortellingen, men det ender med at vi vet ganske lite og må tenke oss til svarene på egenhånd. Vi får aldri et helt klart svar på hvordan forholdet er dem imellom eller hvordan forholdet deres ender eller eventuelt går videre. På denne hemmelighetsfulle måten Høvring velger å fortelle på gjør at en fortelling med ganske lite handling, likevel blir spennende og mystisk. Personlig ville jeg hele tiden lese ferdig kapitlene for å se om jeg fikk noe svar på det jeg lurte på, og det ble da en fortelling som drev meg fremover. Etter å ha lest boken sitter du kanskje igjen med noen spørsmål, men selv om det blir formidlet på en helt spesiell måte, er Venterommet i Atlanteren en kjærlighetsroman.

Litteraturliste:

Høvring, Mona (2012) Venterommet i Atlanteren. Oslo,  Forlaget Oktober.

Forlaget Oktober, Venterommet i Atlanteren, Mona Høvring.oktober.no [Internett]

http://oktober.no/Boeker/Skjoennlitteratur/Romaner-noveller/Venterommet-i-Atlanteren [31.januar 2013]