Ungdommens Kritikerpris Janne

Hula Lou – Wenche-Britt Hagabakken

Forfatter Wenche-Britt Hagabakken ble født i Askim i 1952 og er en norsk forfatter som debuterte skjønnlitterært med romanen Gjenopprettelse i 2004. Hula Lou er hennes fjerde roman og ble utgitt i 2012. Romanen er nominert til Ungdommens Kritikerpris 2013 (aschehoug.no)

I roman Hula Lou møter vi Finn Eng gjennom Eli Berg Johansen. Eli er Finns niese og forteller om onkelen sin og livene deres sammen. Når Finn havner på sykehjem finner hun stadig nye unnskyldninger for ikke å besøke han. Onkel Finn har levd et liv ingen i familien eller hjembygden skjønner seg på eller vil vite noe av. Han dro til sjøs som 15-åring, og var ofte borte i årevis. Gjennom små fortellinger fra tidligere i livet, gir hun leserne et innblikk i hvem Finn Eng er, og hvilket liv han levde. Hun minnes flere ulike møter med onkelen sin. Sommeren hun var syv år og moren var innlagt på sykehus for å ta mandlene. Sommeren hun var femten år og Onkel hadde med seg Jimmy Olsen og overnattet i låven der natten gikk til prat om livet til sjøs. Kjærligheten han skulle dra tilbake til, Silk Lady Bar i Pearl City og Hula Lou. Onkel Finn betydd mye for Eli, og hun var den eneste som forstod han. Det er også en tredjeperson forteller i romanen som forteller historier som Eli selv ikke kan fortelle. Denne fortelleren forteller om Finn som liten, før Eli hadde blitt født. Denne 3.personen gir oss et annerledes bilde av Finn, og vi får vite hvordan han har vokst opp og personlige tanker og detaljer som Eli ikke vet, og ikke kan fortelle selv. Romanen handler for det meste om forholdet mellom Eli og Finn, men også andre medlemmer av familien som både Eli og Finn sine foreldre.

Etter å ha lest boken satt jeg først igjen med en del spørsmål, men ettersom jeg tenkte mer og mer på hva jeg hadde lest, likte jeg boken. Slik jeg tolker det er forfatterens prosjekt og budskap å formidle familielivet til en bygdefamilie med en del problemer, problemer man kanskje ofte kunne finne i slike familier på denne tiden. Vi får et innblikk i både hvordan småbyer og bygdesamfunnet på Østlandet var og hvordan sjømannslivet var i 50-70-årene. Det er både en oppvekstroman og portrettering av en hel slekt der språket med ulike dialekter forsterker bygdeinntrykket og gjør historien troverdig og overbevisende. Familielivet blir sett fra Eli sitt synspunkt gjennom hennes fortellinger av hennes oppvekst, mens 3.personfortelleren gir oss oppveksten til Finn fra et 3.personssynspunkt. Temaet vil jeg si er familieliv og kanskje også en form for frykt. Dette tror jeg fordi Eli alltid viser oss at onkelen hennes betyr mye for henne, men likevel nøler hun for å besøke han på sykehjem. Muligens er hun redd for at hennes Onkel Finn, ikke lenger er samme gamle Onkel Finn. At hun er redd for hva hun kommer til å møte på sykehjemmet, om han er tapt for alltid.

Karaktermessig er Eli Berg Johansen en ganske flat karakter, og kan fort virke som lite dynamisk. Hun endrer seg ikke så mye i løpet av boken utenom frykten som utviklet seg når hun er voksen og Finn ligger på sykehjem. Selv om hun spiller en sentral rolle gjennom boken og er ofte fortellerstemmen, får vi ikke vite så alt for mye om henne. Det er Onkel Finn hun forteller om og det er han vi får vite mest om. Hun er den som alltid vil vite alt og forteller disse historiene om onkelen sin ned til små detaljer, og jeg får da et inntrykk av henne som svært nysgjerrig. Hun har tydelig alltid siden hun var en liten jente, vært opptatt av hva som skjer i familien rundt henne og spesielt hennes kjære onkel. Forholdet mellom henne og onkelen har alltid vært godt og hun er den eneste i familien som forstår han og ser nærmest opp til han. Dette kan se ut til å endre seg litt når Finn havner på sykehjem, eller det virker som Eli er redd for at hun ikke vil oppleve det samme forholdet som de har hatt tidligere.

Finn Eng er karakteren i boken vi får vite mest om og lærer best å kjenne. I starten får vi ikke vite så mye om hvordan han er som person, men gjennom jeg-fortelleren Eli og 3.personens fortellinger får vi vite mer og mer utover i boken om hvordan Finn er og hvorfor han er slik. Han er en person som ikke deler så alt for mye mer enn overfladiske ting med verken Eli eller resten av familien. Han kommer og går som han vil, og ofte vet ingen hvor han er eller hvor lenge han blir borte. Han er ganske lukket og er den einstøingen som kanskje drikker litt mye som familien ikke skjønner seg på. Jeg vil si Finn er en ganske dynamisk karakter som utvikler seg etter ulike hendelser fra barndommen og gjennom oppveksten. Da han var liten snakket han ikke så mye men vokste opp til å bli en utadvendt og kanskje litt brautende kar. Fra barndommen får vi f.eks se hvordan forholdet hans til moren var ganske så stille. «Det forundret Mina at de to holdt på nede på kjøkkenet uten å snakke sammen. Hun hadde ikke barn sjøl, men forestilte seg at mor og barn pludret» (Hagabakken 2012 s.114). Som voksen er han ganske annerledes på den måten at han ofte var midtpunktet med trekkspillet sitt, sto på hender for å underholde og la ut om historier fra sjøreisene sine.

Språket i boken er lett å forstå ved at det er tatt i bruk lite fremmedord sett bort ifra dialektene, men kan du litt dialekt er dette ingen utfordring. Historien er svært realistisk og som nevnt tidligere bruker Hagabakken blant annet språket til å få frem f.eks denne bygdelignende følelsen. «Dokker må ha noen tynne vedpinner klare, kjølle avispapir og legge nederst, så dandere dokk veden i laftemønster lag for lag oppover, skur opp trekken og tenne på. Først når det brenn som hælvete, lukke dokker døra» (Hagabakken 2012 s.45) Dette er et eksempel på hvordan hun bruker ulike dialekter for å få frem denne følelsen og gjør det lettere for leserne å visualisere karakterene riktig. Handlingen foregår på bygda og gjennom dette får du en tilstedeværelse som blir veldig forsterket ved hjelp av dette virkemiddelet. Virkeligheten blir formidlet på en måte som gjør den troverdig. Miljøskildringene fra bygdelivet i 1930-årene og sjømannslivet i 1950-70-årene styrker også troverdigheten i fortellingen, og gir oss et realistisk indre bildet av hvordan det faktisk var på denne tiden.

I begynnelsen kan oppbyggingen av romanen virke forvirrende, for Hagabakken hopper fra ulike synsvinkler, fortellerstemmer og tider. Eli forteller fra sitt synspunkt i både nåtid og fortid fra ulike aldre og veksler mellom disse. Det veksles også mellom Elis jeg-forteller og en annen 3.personsforteller som forteller om fortiden. Det var utfordrende å henge med i begynnelsen, men etter hvert som jeg leste ble det lettere. Etter hvert fant jeg ut at denne vekslende tid og fortellerstemmen er et godt virkemiddel for det helhetlige inntrykket. Du får lærer Finn å kjenne gjennom begge fortellerne, du blir kjente med Eli og hennes situasjon og ser helheten. Vi får aldri direkte vite hvorfor, men skjønner mer og mer hvorfor hun nøler med å besøke Finn. Skiftningen mellom 1.person og 3.person gjør at 1.personen forteller oss om forholdet Eli har til Finn, mens 3.personen forteller om Finns tanker og følelser og historier fra barndommen. På denne måten får vi som lesere vite svaret på en del ting som Eli ikke vet. Svar på hvorfor Finn er som han er. På denne måten gjør 1.personen historien sterkere på den måten at det blir mer personlig, ettersom du får følelsen av at Eli forteller deg dette, mens gjennom 3.personen får vi innblikk i hendelser som har skjedd før Eli sin tid, og får vite detaljer som Eli ikke vet. Eli sin formidling av familielivet er for eksempel svært annerledes enn Finn sin. Gjennom den 3.personen får vi vite triste sannheter som Eli ikke vet noe om. Forholdet Finn hadde til faren og stefaren for eksempel, er ting 3. personen forteller oss.

Romanen formidler virkeligheten, men jeg tror også det ligger skjult triste sannheter. Det er en bok som forteller om hverdagslige ting og får frem familielivet på en annerledes måte, og får deg til å kjenne deg igjen i enkelte situasjoner og forhold. Familielivet til Eli fremstår som ganske problemfritt for henne. Fra hennes synsvinkel virker familien flott og hun har Finn som er en viktig del av livet hennes. Resten av familien hennes virker ikke som i har særlig stor interesse for Finn og han virker til bry for dem. Ingen forstår han utenom Eli. Dette er kanskje fordi egentlige sannheter blir skjult for Eli, og familiekonfliktene som ligger bak vet hun lite om. Jeg tror i hvert fall det ligger flere familiekonflikter skjult, som også har blitt holdt skjult for Eli. Boken og fortellingen blir formidlet på en harmonisk måte, Eli har sitt inntrykk av familielivet, og det blir ikke formidlet som helt problemfritt og fantastisk, men det dystre og konfliktene kommer frem utenfor Eli. Grunnene til at Eli nøler med å besøke onkelen på sykehjemmet kan være mange og ulike, men jeg har selv min egen teori. Forholdet mellom Eli og Onkel Finn har alltid vært bra, så jeg tror først og fremst det handler om frykt. Eli har ikke sett han på mange år, og det må være en grunn til at han har havnet på sykehjem. Den frykten for at den kjære onkelen hennes som pleide å stryke henne over håret og si «Long time, no see Elly my girl!», ikke er der lenger.

Litteraturliste:

Hagabakken, Wenche-Britt, Hula Lou (2012). Oslo, Aschehoug & co.

Aschehoug & co. Hagabakken, Wenche-Britt [internett], Aschehoung.no.